Hvordan motvirke digitalt skille mellom elevene.

I ITU-montor 2009, blir det konstatert at: “Vi kan ikke utelukke at vi ser konturene av et digitalt skille, hvor noen elever mestrer skolefag og anvendelse av digitale verktøy på skolen mens andre elever ikke gjør det.  Med andre ord:  Det er dessverre risiko for at en elev som kommer fra et ressurssvakt hjem, og som går på en videregående skole hvor det er lite støtte for læring med IKT,  etter endt utdanning vil kunne mangle viktige kompetanseformer som kreves i arbeidsliv eller høyrere studier.”

Haugaland vgs. er en stor, og hovedsaklig yrkesfaglig videregående skole.  Vi har en god del elever som kommer fra ungdomsskolen med svakt kompetansegrunnlag.  En hel del av disse elevene kommer også fra det ITU-monitor kaller ressurssvake hjem i en læringssammenheng.  På bakgrunn av dette og ut fra kunnskap om at mange elever mangler grunnleggende digitale ferdigheter, har vi valgt å gi alle elevene som starter på Vg1 et grunnleggende innføringskurs i IKT.  Det er en myte at alle elever er digitalt innfødte.  Mange elever får faktisk enda sin første bærbare pc når de begynner i videregående skole.

Etter innføring av bærbare pc-er for alle elevene våre, har vi sett dette som et enda viktigere tiltak enn tidligere.  For skal alle elevene ha mulighet for optimal læring ved bruk av bærbar pc, så er det helt nødvendig at de lærer seg de grunnleggende digitale ferdighetene, som er nødvendige for å bruke pc-en aktivt og på en god måte i læringsarbeidet.  Det tror vi ikke de ville fått om det skulle være opp til den enkelte lærer i det enkelte fag å gi elevene opplæring i bruk av pc-en, nødvendig programvare og bruk av internett.  For det er heller ikke alle våre lærere som har nødvendig kompetanse i pedagogisk bruk av IKT enda.  

Vi opplever også at de som vi regner blant de dyktigste elevene når det gjelder digital kompetanse, ikke har tilstrekkelig kunnskap og innsikt i mange av de mulighetene som ulike program gir dem, f.eks. når det gjelder powerpointpresentasjoner, billedbehandling, bruk av statistikk og grafer.

Idag får derfor alle våre elever et 20 timers innføringskurs av egne IKT-lærere.  Timene er tatt fra de andre fagene.    Men opplegget er laget slik at elevene kan arbeide med forskjellige emner og med forskjellige oppgaver, alt etter hvor langt de er kommet innenfor forskjellige emneområder.  Det er for en stor del selvinstruerende opplegg, og etter korte gjennomganger kan læreren konsentrere seg om å veilede den enkelte elev etter behov, mens elevene jobber selvstendig med ulike emner.

Vi ser at dette gir gode resultat og våre faglærere er også svært fornøyde med dette opplegget.  Dette gir også faglærerne en mulighet til å konsentrere seg om fagets innhold og hvordan en eventuelt kan bruke IKT for å finne informasjon, lage presentasjoner m.v.  Elevene er også svært godt fornøyde med opplegget, for det gir dem mulighet for å lære mer og kunne fordype seg i felt innenfor de områdene de trenger mest, eller som de er mest interesserte i.

I dette opplegget ligger det også bruk av vår læringsplatform It`s learning og ulike Web 2.0 løsninger.  Dette siste gir også elevene mulighet til å kunne utforske nye og spennende muligheter for å bruke sin digitale kompetanse, og gir svært mange elever en positiv motivasjon til å videreutvikle sin digitale kompetanse.

Våre IKT-lærere  jobber hele tida med å forbedre dette innføringsopplegget og vi vurderer årlig omfanget av innføringskurset.  Dette er forøvring også et opplegg som er blitt brukt av en del lærere i forbindelse med deres utvikling av digital kompetanse.

Storytelling.

Bryan Alexander og Alan Levine skriver ganske utfyllende om storytelling og bruk av ulike verktøy i Web 2.0 og viser hvordan en på ulike måter kan bruke dette på en konstruktiv måte  i høyere utdanning.  De konkluderer med at Web 2.0 med fordel kan brukes  i høyere utdanning p.g.a. at verktøyene er enkle å bruke, de er lett tilgjengelige, passer til ulike  individuelle behov og fungerer bra i nettverk.  De peker på to viktige brukerområder for høyskoler:  som plattformer for å skape innhold og som gjenstand for pensumsoppfølging.  For det som studenter skaper gjennom f.eks. oppgaveskriving kan senere med fordel brukes av andre studenter i sine studier av dette emnet, og bidra til forståelse, innsikt og ny kunnskap i pensumsrelaterte emner. 

Web 2.0 burde således også med fordel kunne brukes i den videregående skolens læringsarbeid.  Vi har ved vår skole begynt å bruke noen av disse redskapene, men vi er ikke kommet særlig langt enda.  Og det må innrømmes at det bare er et fåtall av våre lærere som enda bruker Web 2.0 gjennomgående i sin undervisning.  Men vårt mål er at vi gjennom våre nye IKT-plan for skolen skal endre dette bildet ganske mye i løpet av neste skoleår.

Alle våre elever får et innføringskurs i IKT, slik at vi skal sikre at alle får den basiskunnskap i IKT som kreves i læreplanene.  Vi har en IKT-lærer som har utviklet et hovedsaklig selvinstruerende opplæringsopplegg, som fungerer meget bra og som også gir muligheten for differensiert opplæring av elevene innenfor IKT.  For elevene kommer til oss med svært ulike forutsetninger og kompetanse.  I dette opplegget lærer de bl.a. også å bruke blogg og wiki.  Også en del lærere har benyttet seg av dette opplæringsopplegget for å sette seg bedre inn i bruk av IKT.

Bruk av Web 2.0 teknologi fungerer også i ungdomsskolen.  Jeg har en datter som går i 8. klasse, og to ganger i år har hun sammen med andre elever hatt gruppearbeid hvor de har laget en presentasjon av besvarelsen sin med hjelp av animasjonsteknologi.  De har brukt figurer og teknologi fra Sim`s for å lage disse animasjonene, og resultatet har vært meget bra både faglig og rent teknisk, presentasjonsmessig.  Det ene var i forbindelse med en oppgave i samfunnsfag hvor de laget en presentasjon om Holocaust, den andre var et prosjekt i forbindelse med rus.  På den siste ble også foreldrene invitert til å se på presentasjonene fra de ulike elevgruppene.  Og et par av disse ble også lagt ut på You-tube.  Til forskjell fra en del andre gruppearbeid de har hatt, var dette preget av stor entusiasme og en enorm motivasjon.  Det virket som om dette bidro til å gjøre læringsarbeidet mer spennende og interessant.

På vår skole har en del lærere brukt streamingutstyret vårt og laget presentasjoner f.eks. i matematikk og naturfag, av faglig problemer som de ofte må forklare for noen av elevene om igjen og om igjen, og som er viktige for at elevene skal kunne forstå sentrale faglige problem og kunne komme videre i pensum.   Disse er så lagt tilgengelige på nettet, og lærerne kan da henvise elevene til disse presentasjonen for en repetisjon av problemstillingene.  Dette virker ganske bra og er også en smart måte å jobbe på, slik at en hele tida slipper å gjenta en del forklaringer om igjen for noen elever.  Og når en først har laget det, så ligger det jo der også til neste år.  Det kan f.eks. også brukes når noen skal repetere før en prøve eller en eksamen.

Vi har også brukt streaming til å ta opp foredrag av gode forelesere i forbindelse med planleggingsdager, Sildajazzenseminaret vårt og Rogalandskonferansen, slik at lærere kan se dette om igjen om de ønsker en repetisjon, eller at lærere som ikke fikk være til stede kan få se dette.  Dette er et verktøy som vi kan bruke mye mer, og etter hvert som vi får bygd opp et “bibliotek”, vil dette kunne bli en “læringsbank” som vil være tilgjengelig for elever og lærere i ulike sammenhenger.  Vi ser for oss at dette er noe som vi bør ha en oversikt over på det nye læringssenteret vårt, når det står klart, slik at elever får hjelp til å lære ved behov.  I noen tilfeller kan vel dette også brukes ved fravær av lærere f.eks i forbindelse med møter eller kurs, og hvor det er vanskelig å få tak i kvalifiserte vikarer.

Vi har noen lærere som har brukt wiki i sine faglige opplegg.  I tillegg brukte vi i ledergruppa som deltar i kurset IKT-ledelse wiki, i arbeidet med å lage ny strategisk plan for IKT for skolen vår.  Gjennom det arbeidet fikk vi prøvd ut konseptet og ser helt klart at wiki godt kan brukes til pedagogisk utviklingsarbeid på skolen.  Noe vi vil prøve og videreføre neste skoleår.  Men vi må også få videreført bruken av wiki i faglig pedagogiske opplegg.

Vi har også fått prøvd ut blogg, både her i forhold til studiet, men også i forhold til en del elevprosjektet.  Bla. brukte vi blogg i forbindelse med elevutveksling med College of Cape Town – Art and design/design og håndverk.  Etter at våre elever samt en avd.leder hadde vært på College of Cape Town, City Campus, ble det laget en blogg hvor de Sør Afrikanske elevene og lærerne som skulle komme på besøk, utvekslet ulik informasjon og faglige synspunkter med våre elever og lærere.  Dette er en blog som vi også vil prøve og videreføre i forbindelse med det videre samarbeidet neste skoleår med College of Cape Town.  Så dette er et redskap som absolutt egner seg godt i forbindelse med internasjonalisering.

Vi har de siste to åra hatt 4 elever fra Service og samferdsel, reiseliv, utplassert i henholdsvis George, South Cape College, og ved Cape Town College, i 4 måneder, fra januar til mai.  Elevene går da i en ordinær klasse – tourism.  Dette har fungert meget bra og elevene har i den perioden de har vært i Sør Afrika, hatt jevnlig kontakt med lærerne våre her hjemme.  Vi ser at også i det videre arbeidet med disse elevene vil det være aktuelt å bruke Web 2.0 teknologi i forhold til neste års studenter, f.eks. blogg og nettmøter.

Vi har drøftet om vi skal prøve og kople bruken av blogg, wiki og annen Web 2.0 teknologi opp mot læringsoppdrag, slik at vi legger til rette for utprøving og bruk av den nye Web 2.0 teknologien for flere lærere til neste skoleår.  For skal vi klare og allmenngjøre bruken av Web 2.0 teknologi i undervisningen, må vi lage strukturer og faglige opplegg som blir lette å bruke og evaluere, slik at det ikke bare er Web 2.0 entusiastene blant lærerne som bruker denne teknologien, og så slipper de andre unna.  Skal vi utvikle bruken av dette på god faglig pedagogisk måte, er det viktig at alle deltar i utvikling og bruk, og at vi gjennom felles evaluering og utvikling kan forbedre oppleggene til et skikkelig kvalitetsmessig nivå.  Da vil også alle føle en forpliktelse til å være med å møte den digitale utfordringen i skolen.

Digitale utfordringer i skolen.

Will Richardson set i sin artikkel “Footprints on the digital age,” fokus på ein del av dei strategiske utfordringane som me står over for i den pedagogiske utviklinga av skulen idag.  Han peikar på at me må finna ut korleis me skal hjelpa elevane til å skapa, navigera på og utvikla dei kraftfulle, individualiserte læringsnettverka som blomstrar opp på nettet, og hjelpa elevane til å makta bruka dette på ein effektiv, sikker og etisk god måte.  Dette vil etter hans meining føra til at me i skulen vil makta skapa engasjerte elevar som er opptekne av læring, i standen for elevar som samlar og utviklar mykje faktakunnskap.  Og skal me makta få til dette må me vurdera den rollen skulen har idag og den rollen lærarane skal ha i læringsprosessen.

I si vidare utgreiing viser han til John Seely Brown og hans postulat om å gå frå ei undervisning basert på ein “supply-push” model, der lærarane skaffar elevane kunnskap og pressar på for å overføra mest muleg av denne faktakunnskapen til elevane, til ein “demand-pull” modell som føreset at elevane tar ansvar for eigen læreprosess, og jobbar med læring basert på dei behov dei har i den aktuelle situasjonen, i ein sosial og læringsmessige global kontekst.  Elevane må vera fleksible og mobile kunnskapssøkjarar , der det viktigaste ikkje er kor mykje dei kan hugse, men deira evne til å kopla seg til nettverk av folk og ressursar, og skapa innhald på sine eigne pc-ar.  Han meiner og at lærarane må vera “medelevar” i denne læreprosessen og forstå dei praktisk pedagogiske implikasjonane av denne teknologien og dei sosiale online læringsplassene.

I artikkelen til John Seeely Brown og Richard P Adler; “Minds on fire.  Open Education, the long tail, and learning 2.0.” er det nettopp desse læringsprinsippa som blir inngåande drøfta og utdjupa.  Medan Richarson brukar 10 år gamle Laura og hennar blog som eksempel på dei mulegheitane som ligg i Web 2.0, gir Brown og Adler eksempel frå høgskular og universitet.  Dei har og som utgangspunkt dei raske og store endringane me vil oppleva i det 21. århundret når det gjeld det å kontinuerleg skaffa oss ny kunnskap og ny ferdigheit, for å takla den raske teknologiske utviklinga.  Dei meiner dei metodane som idag er dei mest brukte i undervisning og læringsprosessar ikkje vil være gode nok til å førebu studentar på det livet dei vil måtta leva i det 21. århundredet.  Dei fokuserar og på sosial læring, ettersom dei meiner framtidige elevar må vera i stand til å samarbeida og gå inn i ulike relasjonar med andre, ofte ukjente personar frå framande kulturar i nettbaserte læringsfellesskap. 

Deling er den fundamentale byggesteinen for å etablera samanhengar og nettverk.  Me treng å skapa praksisfellesskap med deling og refleksjon over praksis slik at erfaring blir samla, kritisk gjennomgått, systematisert, kommentert og prøvd ut i nye kontekstar.  Slik kan me læra om det å læra, slik at lærarar og elevar lærer av og med kvarandre i eit positivt samspel.  Dette er ein ressurskrevande metode, men internet har etter kvart utvikla ei meng ressursar som kan understøtta ein slik læringsmetode.  Denne ressursen er nok imidlertid større for engelskspråklege elevar enn den er for norske elevar, noko me skal komma attende til.

Richardson peiker vidare i sin artikkel på dei digitale spor som me etterlet oss på weben og kva ein kan finna om kvar enkelt i framtida om nokon vil Gogle oss, t.d. i samband med eit jobbintervju.  Han er derfor sterkt oppteken av at skulen må læra elevane å bruka nettet på ein etisk forsvarleg måte.  Nettetikk må derfor ha prioritet i skulen.  Me må læra elevane til å bli dyktige brukarar av nettet sine on-line læringsressursar.

Richardson avsluttar sin artikkel med å slå fast at føresetnaden for å få dette til er at lærarane må ha eigarskap til desse nye Web 2.0 teknologiane og vera i stand til å bruka desse læringsarenaene som Web 2.0 skapar.

Og akkurat her ligg ein av dei største utfordringane våre.  For det er få lærarar som i alle fall på min skule pr. dato har nok kompetanse og innsikt i bruk av ulike redskap innanfor Web 2.0., til å kunna bruka dette på ein pedagogisk skikkeleg måte, og som ein integrert del av sin pedagogiske praksis.

Me hadde nettopp eit kurs for norsklærar og andre språklærarar om pedagogisk bruk av ulike nettjenester i Web 2.0.  Opplegget var bra og lærarane var svært fornøyde.  Nokre var til og med entusiastiske til å komma igong med å prøva ut dei mulegheitane som ligg her.  Men me har mykje arbeid fraføre oss for å gjera alle desse språklærarane fortrulege med og kompetente i bruk av desse Web 2.0. verktøya.  Så her kreves det målretta pedagogisk utviklingsarbeid og utvikling av pedagogisk kompetanse.

Sjølve den pedagogiske metoden er og ei utfordring.  Å gå frå den trandisjonelle lærarstyrte formidlingspedagogikken basert på “supply-push” metodikk, til ein meir eksperimenterande, Web 2.0. basert “demand-pull” metodikk, der ansvar for eiga læring står sentralt, krev både pedagogisk utviklingsarbeid og kompetanseutvikling.

På høgskular og universitet er dette med å få studentane til å jobba etter prinsippet med ansvar for eiga læring ikkje noko stort problem, men i den vidargåande skulen er ikkje dette like enkelt i forhold til dei ulike elevgruppene me har.  Me er i hovedtrekk ein yrkesfagleg skule, og har store elevgrupper som både fagleg og i forhold til motivasjon har problem med å ta ansvar for eiga læring på heilt fritt grunnlag.  Skal ein lukkast må ei derfor ha god struktur og ein klar strategi for korleis ein kan leggja til rette for å oppnå slik læring hos elevane.

Eit av dei redskapa som me nå sjøl brukar, bloggen, blir av enkelte lærar prøvd ut i læringsarbeidet.  Dei let elevane skriva oppgaver, der lærar og medelevar kommenterar både det som er skrive og omkring skrive- og læringsprosessen.  Gjennom denne metodikken kan dei får elevane til å bli mer oppmerksomme på eigne læringsstrategiar, læringsstilar og gi tilbakemelding til læraren om dette.  Enkelte lærar har og på denne måten skaffa seg viktig innsikt i korleis eigen undervisning fungerar overfor elevane

Dei elevane og faktisk og lærarane som er dyktige i engelsk, har ein stor fordel framfor andre.  For det er utvikla mange engelskspråklege, gode læringsarenaer på internett.  Norge er eit lite land, og me har førebels ikkje klart å utvikla så mange slike læringsarenaer  her til lands.  Me kan derfor oppleva at me får eit A-lag og eit B-lag blant norske elevar i forhold til å bruka Web 2.0. i samanheng med læring.  Det blir derfor og viktig at me jobbar saman og har gode strategiar for å dela, både internt på skulane og mellom skulane.  Best gjennom samarbeid burde derfor vera eit motto som me strebar mot framover.  For skal me møta alle utfordringane, treng me å skapa ein skikkeleg delekultur både på nettet og ellers.

Hvordan møter skolen den digitale utfordringen.

I sin artikkel “Vil du laste ned Web 2.0 ? – delekulturen forandrer samfunnet” av Vibeke Kløvstad og Tanja Storsul, innleder de med å konstatere at en ny delekultur vokser fram blant den nye nettgenerasjonen og at brukerne i stadig større grad står i sentrum.  De konstaterer også at skillene mellom de som produserer og de som konsummerer medieinnhold blir utydelige (Jenkins 2006).  Med bakgrunn i dette konstaterer de at dette er endringer som vil få betydning for hvordan vi lærer, arbeider, holder kontakt med andre og deltar politisk.  De eksemplifiserer dette gjennom en skildring av to ungdommer i videregående skole, og hvordan deres digitale nettverkshverdag fortoner seg, og konkluderer med at: “Når nettgenersjonen kommer inn i arbeidslivet, vil den ta med seg mye av samhendlings-mønstrene sine, og utfordre etablerte strukturer på arbeidsplassene.”  Det vil kreve at bl.a. skolen som organisasjon må tenke nytt i forhold til hvordan vi organiserer arbeidet vårt.

The ICT impact report fra 2006 (1) viser bl.a. at lærere i stor grad bruker IKT til å støtte opp om eksisterende, tradisjonelt  pedagogisk arbeid.  Skoleledere antar at virkningen av IKT på pedagogiske arbeidsmetoder i deres skoler er ganske lav.  IKT blir ikke utnyttet godt nok til å skape læringsarenaer hvor elevene er mer aktivt engasjerte i skaping av kunnskap enn den tradisjonelle, passive konsumentrollen som tradisjonell undervisning understøtter.  Et klart funn i disse undersøkelsene er at  lærernes praksis ikke endres særlig mye når de bruker IKT.  Og de spør:  “Hva blir det mest sannsynlig scenariet når IKT-kyndige elever blir frustrerte i IKT-underutviklede skoler ?”  De spør videre hvordan skolearbeidet kan bli omstrukturert med tanke på å utnytte IKT-investeringene slik at de gir den avkastningen som de var tiltenkt. 

For å oppnå dette og for å oppnå en endret pedagogisk praksis hvor IKT er en intergrert, positiv del av undervisningen,må de organisatoriske og institusjonelle omgivelsene endres slik at de støtter opp om de nye IKT-baserte arbeidsmetodene.   Dette krever at vi retter et kritisk søkelys på hvordan skolen er organisert og samhandler, og ikke minst på hvordan vi bruker og utvikler ressursene våre.  Ikke minst blir det viktig å bygge opp lærerne og ledernes pedagogiske IKT-kompetanse. 

Vi må bort fra den tradisjonelle tenkningen hvor all videre- og etterutdanning er konsentrert om kortere og lengre kurs borte fra skolen.  Den mest effektive læringen skjer på arbeidsplassen, i samspill med kolleger og kanskje også elever.  Og når det gjelder bruk av IKT, særlig nye hjelpemidler i Web 2.0, så kan elevene bli en svært verdifull ressurs, samtidig som det også bl.a. kunne bidra til å styrke dette med elevmedvirkning i læringsprosessen, det å møte den nye nettverksgenerasjonen på deres egen hjemmebane.

Livslang læring blir derfor enda viktigere enn før, og dette kan best skje gjennom kunskapsdeling og læring fra nære kolleger.  Lærerne må selv i større grad bidra aktivt til å utforme egne læringsbehov og læringsprogram i et profesjonelt læringsfellesskap.  Og læringsprosessene må siktes mer presist inn på det lærerne egentlig trenger personlig av kunnskap og kompetanse i pedagogisk bruk av IKT i forhold til egne fag og emneområder.  En viktig forutsetning i denne sammenheng blir å utvikle et godt kompetansekartleggingssystem, som gir nødvendig oversikt over hva den enkelte lærer og leder kan og hva skolen som organisasjon trenger av kompetanse for å møte utviklingen på sikt.  Vi skal komme tilbake til noen av tiltak vi på vår skole har brukt som et første steg på veien til å utvikle skolen vår til en lærende organisasjon.

Tradisjonelt har ikke skolen hatt en delekultur.  Skolen som organisasjon har vært organisert i tråd med de 5 ett-talls tyrani:  en lærer, en klasse, et klasserom, et fag, en time.  Selv om mye positivt har skjedd for å komme vekk fra tradisjonell timeplantenkning, opplever vi stadige forsøk på omkamper fra lærerorganisasjonene i forhold til denne tradisjonelle organisasjonstenkningen.  Vi har fremdeles en dårlig arbeidstidsavtale, der skolens ledelse ikke har kontroll med organiseringen av hele arbeidstida.  En del av den ubundne tida skal f.eks. brukes til kompetanse-utvikling, men ledelsen har ingen mulighet til å styre denne viktige delen av kompetanseutviklingen, og sikre at den blir brukt i tråd med det som vil være strategisk fornuftig for den enkelte skole som helhet.  Og det er heller ikke like enkelt å organisere den bundne delen av arbeidstida som ikke skal brukes til undervisning, slik at denne blir effektivt brukt til organisasjons- og kompetanseutvikling.

Det første struktuelle grepet vi gjorde ved vår skole for å skape en lærende organisasjon, var teamorganisering.  Dette har ført til at de ansatte trives bedre, jobber bedre sammen, tar felles ansvar i forhold til å utvikle læringsmiljøet, samarbeider bedre om å løse vanskelig elevproblem, ikke står alene med problem som dukker opp, får bedre hjelp og støtte når de trenger det, er godt informert,  utvikler tverrfaglige læringsoppdrag, utvikler felles vurderingspraksis, for å nevne noem viktig punkter.  Teamene disponerer en del av den bundne tida til teammøter, utvikling av pedagogisk opplegg og samarbeid av ulike slag.  Framover må vi vurdere hvordan vi kan bruke teamtida til å utvikle digital kompetanse på teamnivå.

Vi bruker 1,5 time pr. uke til henholdsvis informasjonsmøter og avd.møter.  På info-møtene har vi prøvd å skape en delekultur, ved at ansatte fra ulike avd. legger fram pedagogisk opplegg, arbeidsmetoder m.v. for sine kolleger.  Ikke minst har dette vært viktig i forhold til pedagogisk bruk av IKT i en tidlig fase, med tanke på å gi folk viktig innsikt, samtidig som en også fikk se hvor arbeidsbesparende og praktisk bruk av IKT i undervisningen kan være.  Men det er ikke alltid enkelt å få lærere til å stå fram og presentere sine arbeidsmetoder.  Vi har måtte bruke både tid og krefter på å skape aksept for åpen kommunikasjon, og for at opplegg ikke trenger å være revolusjonerende og grensespengende for å være interessanne for kolleger.

Vi har også prøvd å utvikle skolen til en utviklingsorganisasjon, ved å prøve og sette ned utviklingsgrupper som får tid til å jobbe med ulike utviklingsoppgaver.  Skolen som organisasjon står overfor mange viktige oppgaver, og hvis det er ledelsen som skal stå for all utviklngsaktivitet, så vil det være begrenset hva vi klarer å oppnå.  Ved å trekke flest mulig ansatte inn, håper vi også å få brukt den enkelte medarbeiders kompetanse på ulike områder på en bedre måte, og få utviklet opplegg som den enkelte lærer hver for seg ville ha problemer med å klare alene.  Ved å jobbe sammen og dele, jobber vi også smartere og gjør arbeidsdagen enklere, og presset på den enkelte mindre.  Dette er ikke minst viktig innenfor IKT, hvor utvikling går utrolig fort og behovet for ny læring og oppdatering stadig akselerer.  Utviklingsgrupper kan settes ned av ledelsen, eller av avd. og teamene.  Men det krever fokus fra ledelsen for å opprettholde utviklingstrykket og skape resultat for fellesskapet. 

Knyttet opp mot dette har vi også utviklet en forslagsordning, med premiering, for å få fram store og små problemstillinger med tanke på å få til forbedringer og utvikling ved skolen.  Er det store problemstillinger som dukker opp, blir de gjerne forsøkt løst ved å sette ned en utviklingsgruppe.

For å skape en god digital hverdag trenger vi en godt strukturert LMS.  En del er skeptiske til LMS, da de mener den ikke i stor nok grad åpner for bruk av ulike verktøy innenfor Web 2.0.  Men for svært mange elever, ikke minst en god del av de elevene som ikke er helt digitalt innfødte, så kan de lett gå seg vill i den digitale verden utenfor LMS-en, som kan være ganske kaotisk og utfordrende.  Vi ser LMS-en som limet som holder fagene sammen, og som gjør det hele ryddig og strukturert.  Det er også viktig for at alle lærerne skal klare og entre den digitale hverdagen, og se nytte i å bruke digitale verktøy i sitt pedagogiske arbeid.  Dessuten åpner LMS for muligheten til å dele pedagogisk opplegg og ideer, til å utvikle en pedagogisk idebank og legge grunnlaget for en delekultur.

Vi ser også at vi på enkelt felt i forhold til pedagogisk utvikling, og til å dele informasjon, med fordel kan bruke både blogg og wiki.  Bl.a. i forbindelse med internasjonalt samarbeid og utviklingsarbeid, har vi sett at bruk av blogg har fungert bra (jfr. skolens nettsider)  Men dette er noe som vi må jobbe mer aktivt med å utvikle i tida framover, samtidig som vi finner gode måter å bruke disse og andre Web 2.0-verktøy på i vår pedagogiske virksomhet.  Men skal vi få til det er vi avhengig av å løfte hele personalet kompetansemessig i forhold til den nye digitale hverdagen. 

Foreløpig har noen av ledelsen fått delta på et kurs i IKT-ledelse, men skal vi klare å ta dette videre må resten av ledelsen også få denne innsikten og kompetansen, og gradvis også hele personalet.  Her spiller vi aktivt på lag med opplæringsavd. i Rogaland for å utvikle nye kursopplegg, bl.a. basert på dyktige IKT-medarbeidere fra vår og fra andre skoler.  Det er viktig at vi tar vare på og videreutvikler egne dyktige medarbeideres kompetanse, og ikke bare kjøper alt utenfra fra Høgskole og universitetsmiljø.  Vi må også bruke mer ressurser på IKT-veiledning internt.  Bl.a. ser vi for oss å utvikle flere superbrukere innenfor alle avd. og fagfelt, slik at vi kan jobbe praktisk med utvikling basert på ”on the job training”.

Men den største utfordringen blir å se på egen organisasjon og organisasjonspraksis med åpent sinn, og se hvordan vi skal utvikle skolen som organisasjon for å møte den nye nettgenerasjonen.  Hvordan vi kan utvikle organsiasjon og pedagogisk praksis slik at vi lager læringsmiljø hvor vi får utnyttet det uutnyttede potensialet som ligger i IKT  læringsmessig, slik at elevene blir mer aktivt engasjerte i å skape egen kunnskap i stedet for bare være passive konsumenter av andres kunnskap.

Da vi startet arbeidet med å utvikle Haugaland vgs. til en lærende organisasjon i 2002, var det første organisatoriske grepet vi gjorde å innføre teamorganisering.  P.g.a. motstand fra fagforeningene innførte vi ikke rene team.  Det betyr at en del allmennlærere må jobbe innenfor 2 eller unntaksvis 3 team, men alle tilhører et team og det er der de er med på teammøter, utviklingsoppgaver mv.

Innføringen av teamorganisering var svært vellykket.  Årlige klimaundersøkelser har vist at de aller, aller fleste trives godt å jobbe i team.  Samarbeidet i teamene er bra, og nesten ingen har noen gang svart at de ønsker å gå tilbake til slik de jobbet tidligere.  Vi ser imidlertid at det ikke er gitt at teamene fungerer skikkelig fra år til år hvis vi ikke sørger for at teamene ved oppstarten hvert skoleår avklarer spilleregler for teamet, hvilket ansvar og arbeidsoppgaver den enkelte skal ha, og at teamet får timeplanfestet hvordan de bruker den tida de har til rådighet for arbeid i teamet.  Stort sett har dette vært 3 timer i uken.

Vi innførte en ordning med en teamkoordinator i hvert team.  Disse får noe redusert lesetid pr. uke, samt 8.000 i året  for å ha rollen som teamkoordinator.   Teamkoordinatorene samarbeider tett med avd.lederne og er en stor støtte for dem i arbeidet med å styre og tilrettelegge arbeidet i avd.

Teamet tar felles ansvar for oppgavene og for utfordringene de møter.  En får utnyttet den enkeltes sterke sider på en bedre måte.  Og det viktigste av alt:  en får delt erfaringer og sørger for bedre læringsmiljø for lærerne og assistentene.  De fleste team har også klart å utnytte den felles ressursen teamene har, både tidsressurs og kompetanse, innsikt, til å jobbe smartere og finne bedre pedagogiske løsninger.

Rektor har også jevnlige møter med teamkoordinatorene og prøver å besøke de enkelte team for å holde seg oppdatert om det som skjer ute i felten.  2 ganger årlig her en dessuten teamkoordniatorsamlinger, der ledelsen og teamkoordinatorene møtes til utviklingsmøter/seminar.  For to år siden reiste en således til Sommerseth College for å studere deres meget interessanne organisering av studietid og studiesenter.